Leons fødselshistorie

Jeg vet ikke hvor lang tid tilbake jeg skal begynne å skrive, men Leon var etterlengtet. Vi bestemte oss for å prøve og det tok en stund før ting skjedde. Vel, det tok over 2 år og vi begynte å lure på om det var noe galt. Og plutselig ca 2 måneder på vei fant jeg det ut, mens Daniel var på guttetur. Det var like spennende og nervepirrende å ta testen denne gangen som de andre gangene. Min reaksjon var forholdsvis rolig i venninnen min sine øyner, men inni meg så gikk det fra 0-1000 på null komma svisj. Hjertet mitt banket fort og hardt og tankene mine stilte meg mange spørsmål. Alle mulige slags spørsmål som jeg hadde tenkt masse på, men ikke hadde noe konkret svar på ennå. Var dette noe jeg ønsket? Hva kommer familien min til å si? Hva med Daniel sin familie? Herregud pappa kommer til å kverke meg! Shit, dette tror jeg ikke mamma og pappa blir glad for. De hadde allerede problemer med å akseptere Daniels som kjæreste. Jeg måtte roe meg ned og tok meg sammen. Jeg er jo super happy!

IMG_1329

Daniel trodde først ikke på meg, siden jeg hadde dratt den spøken et par ganger =P Sendte han et bilde av testpinnen nemlig. Så jeg måtte ringe og fortelle at jeg ikke hadde vært meg selv den siste uken og at pinnen viste 2 streker og ikke bare én strek. Jeg var aldri dårlig sånn sett, men jeg brakk meg hver gang jeg pusset tennene. Og når jeg tenker tilbake nå så sov jeg usedvanlig mye! Jeg har bare positive minner fra begynnelsen av svangerskapet, jeg trente som normalt fram til jeg ble tyngre. Også begynte jeg å spise mer, jeg ble aldri mett! Jeg leste jo meg opp til dette på nettet at man kunne spise et eple mer enn vanlig og etterhvert ha et mellommåltid ekstra, men jeg spiste jo mer enn det! Nå i ettertid skjønner jeg hvorfor, det lille ekstra som har lagt seg rundt magen var til melken =P

Siste trimester begynte jeg virkelig å bli tung, jeg merket at jeg vagget mer enn vanlig og det begynte å gjøre vondt i bekkenet. De på jobben tok så godt vare på meg, de dagene jeg hadde vondt, mitt mål var å jobbe så lenge som mulig! Jeg ble fortere sliten og jeg kunne ikke jobbe fullt. Ble kjempe lei meg for at jeg ikke klarte å jobbe mer, og tilslutt måtte jeg være hjemme fulltid og det var gørrkjedelig. Jeg følte at jeg hadde minimalt kontakt med omverdenen at jeg ble litt deprimert, for jeg klarte jo ikke å bevege meg! Så det endte med at jeg var oppe til sent, og sto opp sent. Heldigvis har jeg en fantastisk supermann som ordner alt! Jeg vet jeg skal nyte synet av en mann som steller huset, men jeg fikk så utrolig dårlig samvittighet at jeg tvang meg selv til å ta klesvasken for å få beveget på meg litt. En dag sa kroppen at nå var det nok og Daniel måtte kjøpe krykker til meg, det hjalp mye, men gjorde fortsatt veldig vondt. I tillegg var det den perioden jeg var veeeeldig ofte på do, spesielt om natta.

IMG_1436

Natt til den 10.Mars, kjente jeg at jeg hadde mensenmurringer, men tenkte mer ikke over det for det gjorde ikke så vondt. Da jeg våknet sånn rundt klokken 9 dagen etter måtte jeg så innmari på do! Jeg rullet meg ut av senga og tok opp krykkene og gikk på do. Satte meg og plutselig oppdaget jeg blod i trusa. Oi, tenkte jeg. Det her har jeg ikke opplevd før. Jeg ringte først Daniel og fortalte han det jeg så, og sa at jeg kommer til å ringe sykehuset for å høre hva det kan være. Daniel sa ok, få håpe at det ikke er noe da, for idag mangler de en del folk på jobb og de har tullet med det på jobb, at idag skjer det =P

IMG_0098_2

Jeg ringte sykehuset og damen i telefonen var veldig rolig og sa at det kan være slimproppen, men at jeg skulle komme for å ta en sjekk. Hun ville ikke garantere noe, men de ville gjerne sjekke.Det var greit te

nkte jeg og murringen begynte å komme tilbake.Jeg ringte Daniel og han lurte på om vi hadde veldig dårlig tid og om han kunne komme om en halvtime. Tja, det begynner jo å gjøre litt vondt da sa jeg, kom nå du. Jeg pakket det siste vi manglet i sykehusbagen både til meg, Daniel og lillegutt, pusset tenner og freshet meg litt opp. Smertene ble sterkere, men de var så ujevne, det kunne ta 10 min til 5 min imellom.

Da vi ankom sykehuset la jeg meg i seng der de skulle sjekke sparkingen til Leon, jeg fikk et belte rundt magen min og jeg skulle trykke på en knapp hver gang det var bevegelse i magen, de målte blodtrykket mitt og til slutt skulle de sjekke hvor stor åpning jeg hadde eller om jeg i det hele tatt hadde åpning. 3 cm var det! Det første jeg tenkte da var HERREGUD! Nå skjer det! Hva gjør jeg? Det skal bli godt å få ut noen kilo! Veldig mye blandede følelser. Jordmor ba oss om å spise frokost og rusle rundt i et par timer for så å komme tilbake for å se om ting hadde endret seg. Hvis jeg da hadde fått større åpning fikk vi ikke dra hjem. Nå begynte riene å gjøre enda vondere, jeg fikk i meg litt mat, måtte på do og drakk masse væske. Plutselig hadde det gått et par timer og Daniel tvang meg opp trappene for å sette igang enda mer. Jeg husket at jeg slet litt med trappene, men opp til fjerde etasje klarte jeg. Jordmor sjekket meg og fortalte oss at vi fikk ikke reise hjem før vi hadde fått baby, da hadde jeg 4 cm åpning. Smertene ble sterkere, jeg husket at jeg tok en klyster, og at vi prøvde å fylle badekaret for det hadde jeg et ønske om for å dempe smertene. Jeg satte meg i badekaret og skrek av smerter, gikk over på knærne for å bøye meg over kanten av badekaret, var helt skjelven i bena av smertene. Dette her klarte jeg ikke! Jeg gråt og skrek om hverandre. Det fantes ingen god stilling i det badekaret og jeg begynte å få litt panikk, en anelse av klaustrofobi. Jeg spurte etter epidural eller lettere sagt skrek etter epidural. Jeg ville ut av badekaret! Med en gang den en rien ga seg fortet jeg meg febrilsk over kanten, jordmor kom med prekestolen til meg og jeg prøvde å gå, men smertene stoppet meg opp i å gå, jeg skrek av smerte, skalv i bena og armene mine var såvidt sterke nok til å holde meg oppe. Hele kroppen var skjelven etter all den skrikingen, jeg følte at jeg nesten var tom for energi, at jeg da var på reservetanken, enda ungen ikke hadde kommet engang! Jeg måtte legge meg i en seng og det fort som fy! Jeg husket veldig godt den ene gangen jeg skrek veldig høyt og jordmor prøvde å fortelle meg noe som jeg ikke fikk med meg, og jeg sa unnskyld for at jeg var så høylytt. Daniel fortalte den hendelsen senere og da lo vi godt. Jeg fikk lystgassmasken på meg, prøvde noen innpust, men følte meg bare svimmel og jeg klarte ikke å holde masken for smertene tok overhånd. Jordmor sjekket åpningen for å se om jeg rakk noe epidural, men det toget hadde gått for lengst for jeg hadde 8 cm åpning og jeg husker så godt da, rett etter at hun sa hvor stor åpning jeg hadde at jeg måtte presse! Det føltes ut som ja, unnskyld språket, men jeg måtte drite! Daniel prøvde så godt han kunne å holde lystgassmasken for meg, men den var til ingen nytte for meg at jeg bare skjøv den bort. Etter 3 eller 4 press var hodet til Leon ute og jeg fikk kjenne, jeg kjente noe slimete og bløtt som stakk ut av vaginaen min! Det var det jeg tenkte for å slippe å tenke at det svei noe inni granskauen der nede 😛 Også var det 2 press og Leon var ute. Hadde 3 cm åpning kl13.15 og kl16.17 var Leon ute! Løveungen hadde visst litt dårlig tid!

En veldig skremmende men guuuud for en fantastisk opplevelse! En helt ubeskrivelig følelse når man holder et barn i sine armer etter å ha hatt nurket i magen i mange, mange måneder! Plutselig var vi en familie på tre <3

IMG_0181

– T

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *