En litt annerledes Valentine’s dag.

Hei…
Det har vært stille fra meg en liten stund nå, jeg har tatt det litt med ro for å la ting gro etter en operasjon jeg hadde forrige torsdag. Har ikke kunnet sitte så mye pga smerter, men har blitt mye bedre nå! Jeg er ikke så innmari stolt over å fortelle dere at jeg har tatt en operasjon, så det er litt rart å fortelle, men ønsker allikevel å dele. For tro meg, det var ikke et lett valg å ta! Jeg har gått siden i sommer og tenkt på om jeg skal gjennomføre denne operasjonen den dagen jeg får innkalling i posten. Så det har ligget i småsurret i bakhodet mitt i lang tid og når man plutselig glemmer det, får man jaggu brev i posten 3 uker før selve operasjonsdagen! Men før jeg skriver videre så er det kanskje lurt å fortelle dere som leser dette at operasjonen gjelder fjerning av hemoroider. Der sa jeg det, så nå velger dere enten om dere vil stoppe å lese her eller lese videre 😛

Åpenhjertig deler jeg min historie til dere <3
Jeg har hatt hemoroider siden jeg fikk eldstemann og det er snart 5 år siden, så det har kommet og gått, jeg tror at de kom på grunn av nedpresset av graviditeten og ikke minst av racerfødslene jeg har hatt. Hvor det har vært et hardt press og babyen var ute. Men det var ikke før etter minstejenta ble født at det virkelig blusset opp til helt det uutholdelige. Det var ikke så innmari lenge etter at vi kom hjem fra sykehuset og prøvde å tilpasse den nye hverdagen med en ny baby, var det forferdelige smerter som gjorde dagene mine så mørke. Jeg oppsøkte lege og fikk salve, stikkpiller og behandling og det gikk selvfølgelig over etterhvert. Men når man først står i det så er det ikke lett å tenke at det går over. Det var etter den helvetesuken eller ukene, jeg klarer ikke helt å huske med min smeltehjerne så kom de stadig tilbake. Da ikke like vondt, bare ubehagelig. Er det normalt? Hva skal jeg gjøre? Så gikk jeg til flere behandlinger, og det ble bedre i perioder, men de ble ikke helt borte og mindre klok på hva jeg skulle gjøre videre. Det var da jeg bestemte meg for at å gjennomføre operasjonen, for jeg skjemmes jo at de er der! Det var ikke greit å ha sex for å si det sånn… Og så var det helsevesenet som skremte livet av meg at slike operasjoner prøvde de å unngå for det er vondt, og vondt og vondt. Jeg hørte ikke annet at det skulle være smertefullt, men jeg skrev meg opp på venteliste allikevel, sommer 2018 og de sa at jeg skulle få time i posten på høsten en gang.

Det brevet fikk jeg ikke før i slutten av januar 2019 og fy flaten det knøt seg i magen min! Hoi, tenkte jeg. Nå har jeg fått dato og dette skal skje for real! Shit, what to do? Også på Valentine’s Day da… Jeg innså noen dager før operasjon at jeg hadde gått med høye skuldre i noen uker og sov dårlig, og dermed kom hemoroidene også tilbake. Så da var jeg ganske sikker at dette må jeg bare gjennomføre uansett hvor mye jeg gruet meg. Vondter og helvete får jeg deale med senere. Jeg var et levende eksempel på hvordan hjernen og kroppen jobber sammen under stress. For man kan også få det av stress.
Da jeg var på sykehuset fastet kvelden før, møtt kirurgene, skiftet og tatt en cocktail med piller og fulgt prosedyren før en operasjon skulle sykepleieren sette en venekanyle på meg. Hun klarte det egentlig på første forsøk, men den begynte å verke etterhvert som jeg lå og ventet. Jeg måtte få ny inne på operasjonsykestuen. Der inne klarte ikke sykepleieren å sette inn en ny før 4. forsøket på motsatt arm. Da skjønner dere hvor stresset jeg var i den situasjonen jeg var i, men prøvde å fortelle rolig at jeg prøvde å slappe av. Før jeg rakk å si noe mer satte de inn slangen på kanylen og jeg sovnet sporen streks. Det siste jeg husket var at jeg så narkosemasken som kom over munnen min og neste sekund så våkner jeg i observasjonsstuen. Da hadde jeg vært borte i to timer og våknet som et nytt menneske. Ikke gjorde det vondt og ikke hadde jeg høye skuldre, hele kroppen var helt avslappet og det var en deilig følelse. Jeg kom meg ganske raskt opp av senga og kjente at bedøvelsen fungerte fortsatt. Sykepleieren var stadig innom og spurte om jeg hadde vondt, men det kunne jeg ikke si at det gjorde. Gjør det vondt nå? Gjør det vondt nå da? Må si hun skremte meg litt på hva jeg har i vente.

Jeg ble skrevet ut to timer etter at jeg våknet fra narkosen og fikk med et par sterke smertestillende hjem til å bruke når det gjorde megasuperdupervondt. De fikk jeg faktisk ikke bruk for, jeg har nemlig klart meg med kun Paracet og Ibux. Juhuuu, men dagene har jeg tatt det i mitt eget tempo og passet på å få i meg nok vann og mat som er lett fordøyelig + movicol for å hjelpe litt til. Så alt i alt har jeg ikke hatt smerter hvor jeg har ligget i fosterstilling og bare syntes synd på meg selv, men det har vært en litt sånn ubehagelig følelse. Det kan hende at det har hjulpet med at jeg har ligget mye og slappet av. De vondeste opplevelsene var de første toalettbesøkene. Mer sier jeg ikke om de turene dit annet enn at jeg måtte bruke god tid. Idag er første dagen jeg føler at jeg virkelig er oppe og nikker igjen med en bytur uten ubehag. Så nå får vi bare krysse fingrene for at de forhåpentligvis er borte for godt!

God natt alle dere fine <3
Tina

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *